Dyrker matinteressen i museets forhage

- Det var en solig dag, svarer den stillferdige svensken fra Skåne med et smil på hvorfor han bestemte seg for å flytte til Valdres allerede under sin første visitt til dalføret. Med panoramautsikt over Strandefjorden fra restaurantlokalet i Valdres Folkemuseums velkomstbygg på Fagernes, er det lett å la seg overbevise.

Far og sønn sammen

Per hadde lengtet til landet da han så Finn-annonsen om at Munkekroen var til salgs. Han dro på rekognoseringsrunde og «kände direkt att det här kändes bra», som han sier det. Nå er det snart gått fire år siden han tok over restauranten.

Saftig: Bratwürst av svin med rødkål, eple og helstekt pære servert med iskaldt, lokalt øl fra Små Vesen.

Restaurantdriveren har tenkt til å bli boende her i bygda. Med på flyttelasset ble også sønnen Max. Sammen med Andreas Ruud, driver far og sønn Hvitlock både Munkekroen og Valdres Fjellhotell, Hovda, i Tisleidalen.

Selv var Per lei storbytilværelsen da han kom flyttende hit fra Oslo. Tidligere i livet har han blant annet vært restaurantsjef i Stockholm og drevet nordisk restaurant i Paris. Uansett hvor han har oppholdt seg i verden, er fellesnevneren den samme - det har vært i nærheten av matfat, kjøkken og restaurantlokaler.

Grønt i grønt: Restaurantdriveren holder fram fristende retter, stående mellom torvtaket på velkomstbygget og den lille urtehagen utenfor uteserveringen.

Begynte med bestemor

For Per kom matinteressen allerede i ung alder, da han ivrig fulgte med på bestemora, som var både dyktig kokk og baker. Da han gikk på skolen, jobbet han i charcuteriebedrift ved siden av. Nærheten til råvarene har alltid vært viktig. Derfor er det også hvilke råvarer han får tak i som bestemmer menyen på Munkekroen.

- Vi skifter meny ganske ofte, konstaterer Per. Råvarene skal være norske - aller helst økologiske og lokale.

- Det finnes mye godt kjøtt å få fatt i her i Valdres, blant annet fjellgris, lam, geit og kalv. Øl, honning og økologiske grønnsaker kjøper jeg også lokalt, forteller restaurantdriveren.

Sild og rakfisk med vri

Seineste innkjøp var tretti kilo rabarbra fra fengselsgartneriet på Slidreøya. Det er tid for sommerlige, lette retter på menyen - og rakfisk og rømmegrøt med spekemat. I tillegg til sild, er de særnorske rettene blant få ting som har fast plass på menyen.

- Jeg har min vri på rakfisken og lager alltid en ny variant hvert år til utdelingen av «Årets bedrift», som holdes her. I fjor var det rakfisktartar, året før innbakt rakfisk og gangen før der igjen rakfisk med akevittbakte rotgrønnsaker. Det er populært, og turister liker det veldig godt, forteller Per.

Denne våren har det imidlertid verken vært tilstelninger, turister eller særlig mange restaurantgjester i det hele tatt.

- Det var en dag i mars folk bare sluttet å komme, sier Per. Landet stengte ned - det gjorde også Munkekroen. Først i mai åpnet restauranten dørene igjen, hvilket har ført til store tap i omsetningen.

Utsikt: Med utsikt over Strandefjorden får du også servert vakker natur hos museumsrestauranten.

Sprit, papir og plast

Den pågående pandemien gjør at de utenlandske busslastene med sultne museumsgjester uteblir i år. Munkekroen - i utkanten av sentrum, ved inngangen til en turistattraksjon og like ved europaveien - må, som så mange andre, satse på nordmenn som skal ta eget land i bruk denne sommeren.

Hånddesinfeksjonen har sin egen stasjon, dukene er av papir og menyene - til tross for at de skiftes ut ofte - blir laminert for at de skal kunne vaskes mellom hver gjest.

Vinkveld: Munkekroen skulle invitere til sin første vinkveld i vår, noe frykt for virusspredning satte en stopper for. Nå blir den forhåpentligvis vinsmaking til høsten i stedet.

Konfirmasjoner, jubileumsfeiringer, minnesamvær og andre selskaper håper han det blir mer av til høsten igjen.

- Vi hadde nettopp et bryllupsfølge som holdt festen her og skal ha et til nå, så det går i alle fall i riktig retning, avslutter han.